HISTORISK BAKGRUNN FOR SAMOJEDEN.     

(klippet fra Norsk Polarhundklubb sin hjemmeside) 

 

Samojedhunden, den hvite hund med det smilende uttrykk har fått navn fra den Nomadestammen som var dens opprinnelige oppdretter.

Samojedene var en Nomadestamme som levde i Sibir. Fra Kvitsjøen i vest til elven Olenek i øst.

Samojedhunden er i likhet med de andre polarhundrasene blant verdens eldste hunderaser og blant de som ligner mest på sin opprinnelse. I og med at rasen er så gammel er dens eksakte opprinnelse vanskelig å kartlegge nøyaktig.

Samojedene var som sagt et Nomadefolk, og de var helt avhengig av hundene sine. Hundene var jakthunder, trekkhunder, sengevarmere og familiehunder (barnepassere). Jakten var på alt fra rype til bjørn og de ble dessuten brukt til gjeterhunder, reinsdyr.

Et så vidt spekter av bruksområder krevde et meget stabilt gemytt. Det stødige gemyttet fra gammelt av er noe av det som er best bevart på rasen i dag og Samojedhunden er da også kjent for å ha et vennligere vesen mot mennesker enn de andre polarhundrasene.

Det vide bruksområdet gjør at mange mener at det opprinnelig var to forskjellige raser. Den ene stor og hvit og ble kalt "Bjelkiers". Som betyr hvite hunder som gir hvite hunder, ble brukt som jakt og trekkhunder. Den andre var mindre og hadde mange forskjellige farger og ble brukt til gjeterhunder.

Samojedhunden var en meget brukt hund på mange forskjellige Polarekspedisjoner. Vi kan nevne Nansen og italieneren Amadeo mot Nordpolen. Borchrevink, Amundsen, (med lederhunden Etah, en Samojedhund), og Schott mot Sydpolen. Schott hadde med noen hunder, men han hadde ikke noe særlig tro på dem og satset derfor på beltebiler, som ikke startet i kulda og ponnier som frøs i hjel. Han ville også forbedre hundenes bruksegenskaper og klippet bort det meste av halehårene på hundene.

Polarhunder fryser ikke i hjel og en av grunnene til dette er halen som de stikker snuten under for å filtrere lufta når den sover. Etter Schotts forbedringer fikk hundene lungebetennelse og  døde. Bilder av Nansens hunder, som en russer av norsk herkomst ved navn Trontheim kjøpte til ham i en by ved elva Ob, viser at hundene hadde alle slags farger, fra helt hvitt til svart og flerfargede i mange kombinasjoner. Var det to forskjellige raser, med den hvite som trekkhund hadde Nansen med seg mange gjeterhunder mot Nordpolen.


 

Raser, slik vi mener i dag var vel ikke oppstått på denne tiden i disse traktene. En hund ble verdsatt etter dens bruksegenskaper, ikke etter farge, øyenfarge og andre bruksmessig uvesentlige ting.

Nansen noterte nøye data på sine hunder, dette bl.a. fordi de var reserveproviant og variasjonene var meget store. Herfra kan vel tanken på at det er to raser ha kommet. Vekten lå på fra 19-35 kg. for hanner, snitt ca 30 kg. og for tisper fra 17,5-28 kg. snitt ca. 24 kg. Dette er ca. 4 kg. for hanner og 2 kg. for tisper over det normale en ligger på i dag.

Nansen og Johansen kjørte mot Nordpolen med 3 9-spann. Ingen av disse 27 hundene overlevde turen, men Nansen var uten tvil den som bidro mest til å gjøre rasen kjent og populær. Dagens Samojedhuner er etterkommere etter hunder fra de forskjellige Polarekspedisjonene + en del hunder som ble importert til England fra Russland, de første så tidlig som på 1870-tallet, ekteparet Kilburn-Schott var pionerene her.

Etter at rasen ble populær i Vest-Europa ble all avl konsentrert om de hvite hundene. Men den dag i dag dukker det enda opp eksemplarer med små svarte flekker.

 

Utstillinger gjorde at det i avlen ble lagt mest vekt på eksteriør og skjønnhetsdetaljer. Pels lengde og ikke kvalitet, øyenfarge, uttrykk, svart nesespeil og andre skjønnhetsdetaljer fikk mer betydning inn bruksegenskaper som bevegelser, potekvalitet, pelskvalitet og arbeidsvilje. Pelskvaliteten er rasens største problem som brukshund i dag.

England ble helt til i 1969 anerkjent som rasens hjemland. Grunnen var at engelskmennene hadde vært først ute med en standard og den var ikke godkjent som rase i Sovjet.

I Norge ble Samojedhund og "Ostjakhund" lenge brukt omhverandre både på utstillinger og i stambøker. I standarden så sent som i 1935 kalles rasen Samojedhund (Ostjakhund). Senere slått sammen til Samojedhund.

Ralf Campell skriver i sin artikkel om Samojedhund i Hundesport: I Sovjetsamveldet finnes i dag fire godkjente laika-raser, men det har vært en femte, kalt Nord-Russisk Samojed-Laika.

E.Schneider-Leyer omtaler rasen i Die Hunde der Wilt (1960) som en reingjeterhund i Arkangelsk området. Det er tre typer, erretypen (langhåret med mye underull), jadotypen (korthåret) og småstøvertypen (langhåret). Ørene er opprettstående og spisse. Øyenfargen oftest mørk, av og til blå. Halen er rullet over ryggen. Pelsfargen varierer. Høyden for hannhunder er fra 45-53 cm. og tisper 40-50 cm. Dette er tydeligvis en mindre rase enn de hundene Nansen hentet i Sovjet.

Samojedhunden, slik vi kjenner den i dag er som sagt ikke godkjent som egen rase i Sovjet, men etter å ha sett film og bilder fra den russiske forskeren Savoljovs  10000 km. lange sledetundratur tvers over Sibir til Murmansk i 82-83 er vi ikke i tvil om at de finnes. Særlig noen klare fine fargebilder viste klart og tydelig Samojedhunder. På spørsmål sa Savoljov også at de fantes. I og med at England i så mange år sto som rasens hjemland ble naturlig nok den standarden  som engelskmennene brukte rådende, og den engelske og kontinentale standarden ville ha mindre hunder. Engelskmennene var også ledende i eksport til andre land, med Kobe kennelen som ledende, så det er naturlig at deres syn på størrelsen ledet han. Dette førte til betydelig mindre hunder enn opprinnelsen. Dette er rettet opp i dag og den standarden vi nå bruker med Norden (NKU) som hjemland, ligger tett opp til opprinnelsen når det gjelder størrelse og vekt.

I Norge ble det bare registrert noen få hunder hvert år etter første verdenskrig og de eksemplarene som fans var dårlige.

 

 I 1946 startet Kåre Pedersen sin Ibur kennel. Han gikk til innkjøp av hunder fra Amerika og England og fikk snart ros for å ha funnet sunne, friske og velbygde hunder. Hunder fra hans kennel ble grunnlaget for størsteparten av den Samojedstammen vi kjenner  i Norden i dag.

 

Det er i de senere år blitt importert en del hunder fra England og Amerika, men genmaterialet er fortsatt lite så flere importer kunne trengs. Etter 70-80 års avl kun på ekstriør er det vår mening at en nytenkning må til. Det er synd å ikke bevare bruksegenskapene til en av de mest brukte hunderasene på Polarekspedisjonene. Norsk Polarhundklubb har utarbeidet et trekkhundchampionat godkjent av Norsk Kennel Klubb som et offisielt championat. Still opp på dette. La oss for fremtiden avle sunne, friske og HD-frie hunder med trekk og utstillingschampionat.

 

SAMOJEDHUNDENS BRUKSOMRÅDER

 

Samojedhunden er en svært allsidig hunderase som egner seg til det meste. Den  blir brukt til kjøring, kløving, jakt, sporsøk, lydighetstrening og også gjeting.

Rasen er sterk, tøff, glad og pålitelig og setter pris på utfordringer.

Som trekkhund er den ikke av de raskeste, men det går jevn og målbevisst. Sosial og med godt humør gir den deg mange fine opplevelser bak pulken. Den lange pelsen gjør at den liker seg godt i kulde og under langt mer ekstreme forhold enn eieren oftest setter pris på. I mildvær kan ising av pelsen rundt potene være et problem. Mange gode ideer og hjelpemidler finnes i zoo-butikker. Sokker av fleece med borrelås er bra og anbefales.

 

 

Rasens stødige psyke og rolige vesen gjør den til en ypperlig kløvhund. Den kan bære inntil 1/2 parten av sin egen kroppsvekt når den er trent for det, og det er ingen ulempe for de tobente.

Når det gjelder bruksområder som krever lydighet, så bør man ha god tid og være konsekvent. Da kommer også resultatene. Rasens standhaftighet krever at treningen er positiv og lystbetont. Hvis ikke så ser ikke hunden noe mening i situasjonen, og blir sta og uvillig.

Rasen er stor og sterk nok for de fleste utfordringer  fysisk sett, det er imidlertid hodets innhold, dvs. tæl og vilje som avgjør intensiteten i arbeidet. Derfor er det nokså stor forskjell fra individ til individ. Mye er gitt gjennom avl, noe kan tilegnes gjennom miljø. Uansett, vær blid og positiv, da får du en glad og trivelig hund.

Lydighet, agility og sportrening er en svært fin treningsform. I tillegg til den fysiske aktiviteten må hunden bruke hodet og det gir en kontaktsøkende og oppmerksom hund.

Det er opp til oss hundeeiere om vi vil bevare allsidigheten innen rasen. Samojeden skal ikke stå til pynt. Den ønsker å være med der det skjer, og gir til gjengjeld mange flotte opplevelser.